«Kirurgen stopper strømper»
23. mars 1945
Flyslippene ble hyppigere og hyppigere det siste året av krigen. Nå var også 3-milsgrensen fra Oslo opphevet og slipp tok til i marka rundt Oslo. Opplesningen av særmeldinger den 21. februar 1945 ville aldri ta slutt. «Presten hopper stavsprang», «Ambassadøren har løstenner», «Pæren faller langt fra hesten», «Kranføreren røyker pipe»... En RAF-flyger fortalte etter krigen at det blinket i alle myrdrag over hele Sør-Norge den natten. Da han kom over Nordmarka og fikk se våre kraftige skibluss over alle flak, svor han at det var som å se Piccadilly Circus om natten i gamle gode dager.
Vel, dette var en måneds tid før det denne historien egentlig handler om.
Som sagt datt det ned både det ene og det andre på skauen og i store mengder. Ikke bare på skauen forresten. Det gikk så langt at det ble rent utrygt for budeiene i Sørkedalen å gå med fjøsløkt over tunet om kvelden, for rett som det var kunne det komme dettende noen containere. Og slikt kunne jo være farlig! I jøssenamn, ser'em ikke at det er folk her'a?
Det var tungt for slippkara på skauen. Det var mye venting, det var ulendt og snø. På ski måtte kanskje et par hundre kilo fraktes bort over lange strekker og graves ned, samme natt og i en fart, for at ikke tyskerne skulle komme over dem. Ingen kunne vite om slippet var oppdaget og om en aksjon var underveis.
Det var Sørkedalskarene som hadde ansvaret for mottak av slipp ved Oppkuven. De holdt til i kuvehyttene rundt Oppkuven. Som så mange andre slippgjenger, beskyttet og hjulpet av bl.a Løvenskiold og Oslomarka fiskeadministrasjon. Det er tre hytter rundt Oppkuven og om alle tre ble benyttet av Sørkedalskara har jeg ikke funnet ut, men trolig er det slik. Kuveliahyttene er Løvenskiold sine. Minst en av de to ble benyttet. Kuvehytta ved Oppkuvvannet nord for cachen ble med sikkerhet benyttet og er i dag Oslomarkas fiskeadministrasjon sin.
Eldre skilt nede på Langtjernmyrene
Gutta som lå på Kuven hadde ventet. Selv om det var etter jul, hadde det ikke blitt noe på gjengen. Nå var særmeldingen «Kirurgen stopper strømper» gjentatt i samfulle tre perioder. Særmeldingene for Norge kom som vanlig på løpende bånd på BBC kl 15 og ble gjentatt kl 1930.
Gjengen på Kuvelia sto på myra og ventet. Snipper'n, som var den beste til å fortelle skrøner, Sigurd, laglederen Sporten fra Røa, Kåre Skiheisen, Per Snekker'n, Paul med Blu Mastern fra Røa, våpeninstruktøren Store-Pål, William og Gartner'n og Erik den Yngre, som egentlig ikke skulle vært der. Han hadde hørt særmeldingen og avla en vistitt fra naboslipplassen ved Styggelikoia.
Der sto kara å ventet på myra. Småpraten gikk stille og lundt borte under grana på kanten av flaka. De var spente på hva som kunne komme. Det var jo merkelig at slippet ikke hadde kommet før, så ofte særmeldingen var gjentatt. Det måtte komme noe viktig. Kankje folk, kanskje UK-karer?
Nå skulle'rem snart ha vært her, hvis de altså starter fra England ved 6-tia, altså 7 her. Så bruker de 3-4 timer omtrent. Ja, si 4 timer. 7 og 4 er 11... Ja, de skulle være her snart nå.
Nå må vi begynne å bli stille karer. Praten begynner å bli stille igjen, men alle prøver å lytte litt mot vest. Det er jo stas å være førstemann som hører noe. Hysj igjen!. Jo, nå er det ikke tvil lenger.
Fire mann er klar med lyktene. Det er William og Sigurd som står oppe i nordenden av slepplassen med et blått bluss og en hvit lykt, deretter på rett linje sydover står Skiheisen og Snipper'n med hver sine hvite lykter og med ca 50 meters mellomrom. Resten av gjengen sprer seg på de nærmeste høydedragene for å holde utkikk med skjermene.
Himmelen er dekket av et tynt skylag som månen så vidt bryter igjennom. Der!!! Klokka 8 skriker plutselig Store-Pål, som er militært innstillet og vet hvordan en soldat skal angi retningen i felten.
Jo riktig, sørvest for plassen kommer flyet krabbende som en flue gjennom surmelksuppa. Lykter og bluss tennes og rettes mot flyet. Det endret litt på kursen, feier forbi gutta sør for plassen og blir borte. Motorduren hørtes stadig. Flyet skal bare snu for å komme mot plassen rett mot vinden.
Flyet kommer i lav høyde. Midt over plassen er det akkurat som bunnen av Halifaxen detter av. Plutselig smeller fallskjermene ut.
Det er et praktfullt syn å se de 15 skjermene i alle slags farger gli stille mot jorden. Sleppet var nydelig droppet. Nå er det best å se seg om så en ikke får en container i hodet.
Med dumpe søkk deiser de tunge beistene i snøen, og så er det bare å ta fatt på slitet. Etter en halv times jag er containerne slept bort til skaukanten.
Da hørtes plutselig motordur igjen. I natt blir det visst livlig. Karene stormer ut på postene sine igjen. Flyet kommer inn fra samme kant som det første.
Jøssenamn, den karen må ha vært redd for grantoppene, for han slipper lasten sin flere hundre meter for høyt!
Skjermene blir tatt av vinden og driver av gårde. Flere kilometer synes det som. Gutta tenker på den bratte hellinga ned mot Langlivannet og banner lavt.
Det blir et villt kappløp mellom skjermer i luften og gutter på ski. Det gjelder å komme så nær som mulig før skjermene forvinner under tretoppene. Skjermene vinner klart. Erik merker av på kartet hvor han tror de landet.
De leter, men må gi opp. De får gå manngard når det blir lyst.
Oppe på plassen er alt nedgravet med unntagen den lille brune pakken som ser så lovende ut. Gutta tar seg en røyk.
Det er noe som ikke stemmer. Duren fra det andre flyet har liksom ikke gitt seg. Det har ligget en svak dur i luften den siste halvtimen. I jøssenamn, kommer'e ennå flere, alt nå? Nei, nå får'em gi seg.
Duren stiger og synker. Jo visst i h... kommer'e fler!
Gutta er på plassene sine igjen. Der dukker det opp, men fra øst. Jaja, han har vel rotet rundt og lett etter plassen? Lyktene rettes mot flyet.
Men, i all verden, det har bare tre motorer. Alle som har vært på slepp veit at hallifaxen og landcasteren har fire.
Siggurd beordrer lyktene slukket.
Karene står stille og følger flyet. Det er for disig til å skjeldne noen detaljer. Kan det være et engelsk tremotors fly?
Plutselig signaliserer flyet med et blått lys under cockpitten. Blått var kjennefargen på blussene til gutta. Nå var det for alvor mystisk, men gutta bestemmer seg for ikke å svare på signalene.
Flyet gjør en runde og kommer lavt mot dem. Det detter ut en bylt, nei to, tre... seks bylter. For tredje gang den natten dingler det fallskjermer over slipplassen "Svein".
Det er folk! Det er UK-karer!!! «Kirurgen stopper strømper» var jaggu noe til melding allikevel.
Gutta stormer frem. Pål og Erik var nærmest, så de rekker først frem. Den nærmeste fallskjermhopperen har vanskeligheter med låsen og han ligger på ryggen med skjermen som en ballong bak seg.
Vent litt skal jeg hjelpe deg med skjermen, roper Erik da han er 10 meter unna. Stans!, roper karen lite takknemlig.
Velkommen til Norge. Ta det rolig, det er bare gode nordmenn her, roper Erik tilbake.
Da roper karen på uforfalsket germansk Die hände hoch!
Erik får se karen tydelig. Det samme med han som nå kommer løpende fra den neste skjermen. Begge har den typisk runde tyske hjelmen og typiske uniformen. Og ikke minst Schmeisser'n, som begge fekter med.
Det er påstått at i slike situasjoner passerer livet i revy. Det er ikke sant. Erik tenkte kun Nå sprekker det, Viktoria Terasse, Grini, Faenskap
Den andre tyskeren virket rådvill. Han lurte på om han skulle ta seg av Erik eller tyskeren på bakken først. Han på bakken bestemte seg først og smalt av et skudd. Absolutt mot alle folkerettens regler for krigføring. Tenk å skyte på en mann som står med hendene i været.
Men heldigvis lå han ikke godt og bommet på 5 meters hold.
Da var det noen våknet. Dette var ikke noe blivende sted. De tverrvendte og løp. Løp er nesten litt svakt sagt. Verken før eller siden er det prestert bedre tohundremeter.
Det smalt langs hele sørvestkanten av myra. Snipper'n og Skiheisen sto ved en container som nettopp var funnet og ikke nedgravd ennå. Kulene smalt inn i containeren.
Før gutta var klar av myra var flyet tilbake og et lys blaffet opp. Plutselig var hele myra badet i et intenst lys fra flere fallskjermbluss.
Gutta stupte bak grantrærne i myrkanten. Hva nå? Svaret var enkelt, en måtte pelle seg vekk så fort som mulig. Sigurd ga ordre om retrett og karene la i vei oppover mot kuvehytta.
Om retretten er det bare å bemerke at karene kom seg samlet til hytta, hvor de fikk ryddet opp det grøvste og fjernet alt illegalt materiale som lå der. Derfra dro de ned til gjengen i Styggelikoia, for å varsle om at det var store muligheter for razzia i marka nå.
Erik var blitt hengende etter. Han dro østover og sto på ski ned Smeddalen. Den var utfordrende i dagslys, men i måneskinn gikk det mer på hue og r... enn på skiene. Nede ved veien som snor seg rundt Kringla orienterte han seg. Fire karer kom på veien. Det var stasjonert tyskere på Storflåtan den perioden, og det kunne være dem.
Men, det var åpenbart norske. Det lyste partisanere av dem lang vei. Erik ga seg til kjenne og fortalte hva som kunne være i gjerde i marka. De fire fikk fart på seg og langet opp bakkene med Erik på slep. Der møtte Erik en bråte karer hver med sten-gun over skulderen. Etter dem kom flere hester med sleder fullastet med slippcontainere.
En voksen våpentransport det der!
Etter en rådslaging tok gjengen den dristige beslutningen med å fortsette ned til Sørkedalen i håp om å rekke frem før en virkelig razzia kom i gang. Det var en riktig beslutning og det gikk da også bra.
Det gikk til alt hell bra med alle norske i kuvegjengen. Slippet ble tatt, men heldigvis kom de fleste andre slipp frem etter intensjonen. Dette var våpen som skulle brukes til å ta Norge tilbake ved kapitulasjonen og avvæpne de tyske styrkene.
Historien er unik i marka. Det meste av slipp gikk mye roligere for seg.
Slippcontainere fra fly nummer to finner du en kilometer øst, beskrevet i denne cachen
Kilder:
Særtrykk: Gutta på skauen, av pseudonymet "Gamle-Erik" - 1953
(Dette er et omskrevet, lite utdrag fra historien)
Skiforeningen.no, særtrykket og topokart er benyttet for å finne rett sted.