Rød skogmaur (Formica rufa) bor i klassiske maurtuer som består av barnåler og annet organisk materiale samlet i en haug. Tuen fortsetter også et godt stykke ned i jorda og kan inneholde flere hundre tusen arbeidere og flere hundre eggleggende dronninger. Nye tuer dannes ved at noen arbeidere tar med seg én eller flere dronninger fra en allerede eksisterende tue. Forbindelsen tilbake til opprinnelsestuen opprettholdes slik at samfunnet bygges opp som et nettverk. Sverming, det vil si forekomst av flygemaur, skjer fra mai til juli, avhengig av art og hvor i landet vi befinner oss.
Rød skogmaur lever av søte saker som honningdugg fra bladlus, samt små insekter eller andre virvelløse dyr som de får tak i. De kan også spise direkte på kjøtt. Når skogmauren har funnet en god næringskilde, strømmer maurene til og lager hektiske maurstier. Ofte ender disse i trær hvor maurene henter honningdugg.
Maurtua på Storvasshaugen er ikke av de største, men den er gammel. Maurtuer i skog kan bli svært høye, men sjelden over 2m høye og 10m i omkrets. Rekorden er imidlertid 2,9 m høy for nordlig skogmaur (Formica aquilonia), omkretsen er målt til hele 20m på ei tue av glatt skogmaur (Formica polyctena) i Sverige. Slike gigant-tuer kan bestå av flere millioner maur. En betydelig del av maurtua er også under bakkenivå. Hensikten med å lage høye tuer er å samle varme. Tidlig på våren mens det enda er frost i marka, kan det være 20-25 grader inne i tua der dronningene er i full gang med eggproduksjon. Det finnes belegg for at maurtuene kan bli oppimot 100 år gamle, men dette er svært vanskelig å måle.
For å komme til cachen anbefales det å parkere i enden av vegen som går opp til Snellingsflaka. Herfra går det ingen stier opp til cachen, men med en god GPS eller kompasskurs skal det gå greit likevel.