Sjøormen Kudulla
Du trodde kanskje det bare var i Seljordvatnet at det skal være en sjøorm. Slik er det ikke. I Snåsavatnet er det betydelig stor sjøorm. Tror ikke helt at de likte denne konkurransen i Telemark. Jeg jobbet i NRK tidligere og vi hadde en sommersending der vi sendte direkte fra en av turbåtene som gikk der den gangen, vi hadde også direkte kontakt med Seljordfolk. Det ble sånn at de la på røret i Telemark i irritasjon over at Snåsa kunne påberope seg et sjøuhyre også. I de dager var det slik at man kunne oppleve sjøormen, det var laget en mekanisk innretning som ble sveivet opp fra land da båten passerte, og en orm kom opp av vannet. Den ekte er betydelig verre å få et glimt av.
En av de få som har lyktes å ta bilde av sin observasjon er Einar Johannes Sandnes. Dette bildet knipset han i 2005.
Sjøormen Kudulla er utvilsomt Snåsas eldste – og mest myteomspunnede – innbygger. Navnet Kudulla er inspirert av det gamle navnet på Snåsavatnet, som på gamle kart er omtalt som Kudulen og Kudduleren.
Sjøormen omtales alltid i entall, men man kan ikke med sikkerhet si om det dreier seg om en, to eller flere. Observasjoner opp gjennom tiden melder om forskjellige størrelser. Det kan ha flere forklaringer, og er en av Kudulla sine mange hemmeligheter som folk har kunnet undre seg over i flere århundre.
Gerhard Schøning skal ha vært den første som omtaler sjøormen i litteraturen. I sin reiseskildring fra 1770-årene omtaler han tre sjøormer i det store «Snaase-vand», en stor og to mindre. En av de mindre skal i følge Schøning sin skildring ha passert fossen i Sunnan til «Fossum-vand» (Fossemvatnet). Om den fortsatte videre derfra sier ikke historien noe om, men det er ikke usannsynlig siden det ikke er registrert noen observasjoner i Fossemvatnet.
Den første som gir en antydning av størrelsen på sjøormen er Sokneprest Busk Brun, som i 1817 refererer til en observasjon med følgende; «….saavidt han kunde skjønne var den omtrent ¼ Miil lang, hvoraf følger at Ormen for det meste ligger i Ost og Vest». -Busk Brun skriver også at ved finvær legger ormen seg i vannoverflaten for å sole seg noen ganger hvert århundre. Noe som harmonerer med vitneobservasjoner også i nyere tid. Påfallende mange av dem er gjort nettopp på godværsdager med blikkstille vann. Og det er jo ekstra interessant siden det da er gode forhold til å skjelne det forklarlige fra det uforklarlige.
I boken «Det gamle Snaasen» (1906) skriver læreren Hans Skar om en sjøorm skal være hele 7 km. lang, Altså godt over dobbelt så lang som Busk Brun sin beskrivelse cirka 50 år tidligere. Ut over det er det mange likhetstrekk i beretningene.
Mens de gamle beretninger kunne gi inntrykk av at sjøormen var for et sjøuhyre å regne, så betraktes sjøormen i dag som en hyggelig og mystisk sambygding. Sjøormen har verken ført til ødeleggelser eller dramatiske hendelser. Rett nok kan en observasjon av sjøormen i seg selv fortone seg som ganske dramatisk for mange. Særlig for observatører som på forhånd var overbevist om at sjøormen ikke fantes.
For å sikre sjøormens ve og vel har det blitt tatt noen inkluderende grep i forhold til den. Det mest banebrytende for å sikre sjøormen i Snåsavatnet best mulig velferd var da Fylkesmannen i Nord-Trøndelag utferdiget administrativ fredning av den 30. april 1991. Fylkeskommunen fulgte opp senere samme år med fredningsvedtak i de politiske organer, under påvente av fredning fra Riksantikvaren etter Kulturminneloven §§ 6 og 22.
Noen år etter fredningsvedtaket ble det utlyst navnekonkurranse for å gi sjøormen et navn. Etter behandling av navnejury, Formannskap og høringsrunde, fikk sjøormen endelig sitt navn: Kudulla.
Høytidelig dåp ble gjennomført 19. juni 2007, og som alle dåpsbarn fikk Kudulla «dåpsattest» og faddere.
Kilde: Snåsa kommune.