Fjøsnissen i Løo var i oppveksten et virkelig begrep for CO, i hvertfall når julekvelden nærmet seg ;) På julekvelden, etter fjøsstellet, var vi små med og satte ut grøt til nissen, og vi overbeviste oss selv om at vi helt sikkert nesten muligens hadde sett ham oppi høyet :) Og et år satt han plutselig der, lys levende, rett foran oss !! Det var grusomt spennende gøy, og skummelt ;)
Når vi ble litt større, og hadde gjennomskuet en del realiteter, hadde vi stor moro av å underholde nabounger med besøk hos fjøsnissen. Etterhvert som vi fikk unger selv, ble det en årlig tradisjon med besøk til fjøsnissen hver julaften. i flere år når COs barn var små, utartet det helt, og halve øyen med unger kom på nissebesøk. Det var kø til nissen, som selvfølgelig satt i høyet og smilte og delte ut klementiner og pepperkaker til alle :)
Ikkje var han helt fjøsnisse, og ikkje var han helt Julenisse, men en slags herlig hybrid var han. Nisserollen gikk på omgang mellom mer eller midre frivillige foreldre, og CO har selv sittet og humret i skjegget foran tindrende små barneøyne. Noen modige små turde hilse på, mens andre hang rundt halsen til far eller mor og turde ikkje se i retning nissen.
Det var en kjekk tradisjon som mange satte pris på, men etterhvert ble ungene store, og det ble færre og færre som hadde tid og lyst, så fjøsnisseæraen ebbet ut etterhvert...
Men hvem vet, kanskje han dukker opp igjen, for nå er det blitt liv i Løo igjen, hester og kaniner har sitt hjem der, og Fjøsnissen har blitt etterlyst av de som nå er blitt store og har fått egne barn, og som husker ham fra sin barndom.
I Norge ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager (og som lever videre i skandinaviske mannsbunader). Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt. Det er også sagt at en pike på gården en gang skal ha lagt smørøyet i bunn av trauet og grøten oppå. Nissen, som forventet smørøye i grøten ble virkelig sinna, så han slo i hjel den beste melkekua på gården. Da nissen hadde spist grøten, og funnet smøret, angret han, og så gikk han og hentet den beste melkekua på nabogården. En annen gang var en bonde i nød og måtte stjele høy fra nabogården. Da han gikk og drog høy, så han en grå tuftekall med rød topplue, som drog høy. Bonden sa til nissen at det lille lasset der var til lite hjelp. Det bonden ikke visste var at det lille lasset gav stort resultat. Men nissen ble sint, og dagen etter var løa tom for høy! Da forstod bonden at nissen hadde straffet han ved å dra alt høyet bort i løa på nabogården. Ellers hadde nissen overnaturlige evner (trodde noen), og den røde toppluen var grå innvendig. Hvis nissen vrengte lua, så det grå var ut ble han usynlig! Opp til 1800-tallet var det ikke uvanlig at man virkelig trodde nisser eksisterte og man tok derfor hensyn til nissen i dagliglivet på gården. Således var det for eksempel flere steder skikk ikke bare å sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg. Tilsvarende ble tilsynelatende uforklarlige fenomener ofte forklart med at fjøsnissen hadde vært på ferde.
Kilde : Wikipedia
