Dette er den andre i en liten serie om skapninger som mange oppfatter som skogens plageånder. Den første i serien er Hjortelusflua (GC5F7A9), og ved denne kan man parkere bilen. Derfra kan følge stien langs vannkanten for å komme seg til de andre boksene i denne lille serien.
Vi har ikke mange dyr å være redde for i de norske skogene, og vi har jo egentlig ingen grunn til å frykte huggormen heller. Likevel er det mange som har frykten for den i bakhodet når man tråkker gjennom høyt gress eller lyng på tur om sommeren. I områdene her oppe er det en del orm, og hvis du skulle møte på en ved disse koordinatene er kanskje instinktet å klarte opp i et tre :) Velger du da denne furua, så husk å logge cachen som henger i den samtidig :)
Litt info fra Wikipedia:
Hoggorm eller huggorm (Vipera berus) er en av mer enn 200 arter i hoggormfamilien, men den eneste som lever fritt i Nord-Europa. I Skandinavia er hoggormen en av tre frittlevende slangearter, og den eneste som er giftig. De to andre er buorm (Natrix natrix) og slettsnok (Coronella austriaca).
Utbredelse
Av alle ormeartene i verden er hoggormen den som har størst geografisk utbredelse. Den lever over det meste av Europa og i Asia, fra de britiske øyer i vest og til Kinas stillehavskyst i øst, og godt nord for polarsirkelen i nord. Den finnes i nær sagt all slags terreng, i Alpene og i Bulgaria opp til cirka 2 700 meters høyde over havet. I Skandinavia bare sjelden over 1 000–1 300 moh. I Norge er det påvist hoggorm på Hardangervidda.
Beskrivelse
Hoggormen er normalt lett gjenkjennelig på sikksakkmønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se. I forhold til andre ormer i denne slekten (Vipera) har hoggormen et relativt lite hode. Hoggormen finnes i ulike fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun. Unge hoggormer kan være mørkebrune, fargen de får som voksne kommer ikke alltid før de er noen år gamle.
Hoggorm kan også være hvit (albinisme) eller svart (melanisme). Dette skyldes en pigmentfeil, men den er ikke arvelig. Hvit og svart gir dårligere kamuflasje i naturen, men svarte individer blir raskere oppvarmet av solen enn de lyse. Det kan forklare hvorfor svarte hoggormer er vanligere i de nordligste delene av utbredelsesområdet enn i de sørligste.
Bortsett fra mønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggormen fra buorm eller slettsnok. Mens de to sistnevnte har runde pupiller, har hoggormen rødlige øyne med spalteformede pupiller. Dette kan imidlertid være vanskelig å se i forbindelse med hamskifte, siden slangenes øyne da blir ugjennomsiktige.
Hoggormen kan i likhet med andre ormer ikke høre, men den oppfatter lyden som markvibrasjoner. Den kløyvde tungen brukes til å avsette duftstoffer i det vomeronasale organ (også kalt Jacobsons organ), som sitter i ganetaket og forsterker luktesansen. Dette gjør hoggormen til en ypperlig jeger.
Voksne individer veier typisk 150–200 gram og blir omkring 60–70 cm lange, men den kan bli opptil 90 cm. Hunnen blir litt større enn hannen. I Norge verserer det flere historier om hoggormer som har målt mer enn 80 cm, men kildene har ikke vært etterrettelige.
Hoggormen kan bli opptil 20–25 år gammel, men omkring 12 år regnes gjerne som en gjennomsnittlig levealder.
Hoggormen har to gifttenner forrest i overkjeven. Selve giften lages i spyttkjertler i nakken, og samles i en flaskeformet hule omgitt av kraftige muskler. Derfra føres den fram til tannspissene gjennom en kanal i overkjeven og tynne rør i tennene.
Giften er en blanding av ulike enzymer og polypeptider og ligner litt på magesyre. Den har to funksjoner, dels skal den drepe byttet og dels skal den framskynde nedbrytingen av det etter at det er svelget.
