Kongsberg Våpenfabrikk (KV) var en norsk statseiet industribedrift grunnlagt i 1814, under en økonomisk nedgangsperiode på Kongsberg. Opprinnelig produserte de blankvåpen og håndskytevåpen for norske styrker. Produksjonen økte jevnt og trutt etter en vanskelig oppstartsperiode, også etter andre verdenskrig. Spesielt i etterkrigstiden ble KV en viktig høyteknologisk aktør i Norge.

Kjente produkter fra Kongsberg Våpenfabrikk inkluderte geværet Krag-Jørgensen, den såkalte Kongsberg-Colten og sjømålsmissilet Penguin.

Perioden rundt 1814, hvor Kongsberg Våpenfabrikk ble grunnlagt og startet driften, var et av de verste trengselsår i Kongsberg. Det var stor arbeidsledighet, og med den påfølgende sult, sykdom og spedbarnsdødelighet.Kongsberg Sølvverk, byens største arbeidsgiver, hadde blitt nedlagt i 1805. Utviklingen med 4 000 mann i arbeid i 1771 til omtrent 50 mann ved nedleggelsen illustrerer hvor ille forholdene hadde blitt. For å bøte på den verste nøden ble det etablert et felles fattigvesen for byen og Verkets ansatte.

En person som spesielt var i bresjen var den energiske Poul Steenstrup. Han hadde tidligere vært bergsmester ved sølvverket, og sørget for å få opprettet flere arbeidsplasser. Kongsberg Jernverk var i drift fra 1809 og Uld- og Linedmanufakturet kom i drift i 1811.. Begge disse etableringene var Steenstrups fortjeneste. Kongsberg Jernverk sto på Kongsberg Næringsparks nåværende tomter, tett opptil «Fabrikkfossen».

Skilt ut fra Kongsberg Jernverk og Våpenfabrikk 1824

Kongsberg våpenfabrikk ble skilt ut fra Kongsberg Jernverk og Våpenfabrikk i 1824. Det så langt annet enn lyst ut for videre drift, og Finansdepartementet tok opp om ikke Våpenfabrikken skulle overføres til landmilitæretaten. Stabskaptein Fredrik Meyn ble avgitt fra Artilleribrigaden, og tiltrådte som bestyrer . Stortinget bestemte samtidig å gi tilstkudd for tre års prøvedrift.

Den norske krigsmakten var svært mangelfullt utstyrt, og det hadde blitt noe reduksjoner i de økonomiske rammene. Som et eksempel kan nevnes at da en marinestyrke ble satt inn på Finnmarks-kysten i 1816 for å tvinge bort russiske fiskere, noterte en offiser sin lettelse over at våpnene ikke behøvde å nyttes. Den norske våpnene var nemlig «i en sådan Tilstand, at neppe et Gevær havde gaaet af, uagtet al vor Pudsning og Reengjøring». Materiellet stort sett var nedslitt etter mange års bruk.

Fredrik Meyn ble i 1824 tilsatt som bestyrer, og han iverksatte en omlegging av produksjonen fra jegerrifler og sabelklinger til artilleriet til infanteririfler. Etter et års drift under den nye ledelsen ble bedriftens første egne våpenmodell, i motsetning til de tidligere tiders kopier, levert. Den fikk navnet Kongsberg-geværet M/1825, og de første 100 våpen ble levert høsten 1826 og godt mottatt av brukerne.

Produksjonen økte jevnt, også med nye modeller, og bedriftens til da største bygning ble oppført i 1831, en verkstedsbygning i stein i to etasjer. Denne bygningen står fortsatt i dag. I disse tidlige år jobbet også en del folk fra ute i distriktet tilfeldig på fabrikken. Hvis de var nevenyttige nok fikk de jobb «på bok», som det het. Arbeiderne inne på fabrikken hadde etter samtidens standard gode sosiale ordninger, og i 1836 ble Norges første bedriftslege ansatt.

I 1860 fastsatte Stortinget en pensjonsordning for ansatte og deres eventuelle enker. De ansatte måtte selv betale inn en skilling per spesidaler de hadde i lønn. Etter tolv års uavbrutt tjeneste hadde man da krav på pensjon. Laveste pensjonssats utgjorde 8/48 av en månedslønn, og steg med 1/48 per år man hadde i tjeneste. Andre goder for arbeiderne i perioden var for eksempel at fra 1872 fikk de økonomisk tilskudd til feiringen av St. Hans. Hver arbeider over 18 fikk 30 skilling, og de under 24. Dette skulle dekke utgifter til lokaler og musikk. Punsj ble kjøpt inn av Våpenfabrikken, og kvoten per mann var 1/2 liter.

I 1867 ble det amerikanske Remington-geværet antatt i Hæren. Produksjonen ble startet på KV samme år, men de første leveransene kom ikke før i 1871. Dette året ble det også åpnet jernbanelinje fra Kongsberg til Hokksund.

Krag og økt geværproduksjon

Ole Herman Krag tiltrådte som direktør i 1880, etter Landmarks død.

Under Krags ledelse kom en oppsvingsperiode i KVs historie. Sammen med tidligere korpsbørsemaker Erik Jørgensen konstruerte de et helt nytt magasingevær. De første prototypene ble framvist under danske geværforsøk i 1886/87, og i 1889 ble geværet tatt i bruk av den danske hæren. Virkelig fart på salget ble det da den amerikanske hæren valgte dette våpenet i 1892. Krag-Jørgensen-geværet ble produsert i ca 480.000 eksemplarer i USA fram til 1903, og ble etter det et begrep både i våpenhistorien og i KVs historie.

Den første fabrikken i Norge som innførte 8 timers arbeidsdag var KV. Dette kom først som en prøveordning med 48 timers arbeidsuke fra 1. april 1907, og vakte stor oppmerksomhet. Lovbestemt 48 timers arbeidsuke for hele landet kom først i 1919.

I perioden 1908 til 1912 ble geværproduksjonen modernisert.

Allerede i 1914 var kapasiteten for produksjon av Krag-Jørgensen-geværer oppe i 9 800 i året, og i årsskiftet 1916/1917 var den oppe i 21 000 enheter i året. Arbeidsstokken vokste fra 310 til 816 under krigen (1. verdenskrig), og produksjonskapasiteten ble kraftig øket. I tillegg til geværene ble det produsert Hotchkiss-mitraljøser, Madsen maskingeværer og Colt-pistoler, samt 37 og 47 mm indrekanoner. Kapasiteten på kanonproduksjons-siden ble utvidet, og nye bygninger tatt i bruk.

Kanonproduksjonen resulterte også i leveranser av 12 cm felthaubits-kanon M/1932 og norskutviklede 7,5 cm luftvernkanoner. En stor lisensavtale om produksjon av de meget vel ansette Bofors 40 mm luftvernkanoner kom også på plass under 1930-tallet, bedriftens største produksjonsoppgave hittil. Mot slutten av tiåret økte den militære produksjonen, på grunn av utviklingen i Europa. Den første 40 mm-kanonen sto klar til prøveskyting 9. april 1940, samme dag Norge ble invadert av Tyskland.

Krigsårene

Allerede i mai 1940 ble den militære produksjonen ved KV stoppet. Uferdige våpen ble stuet bort, og ledelsen utarbeidet en plan for å gå over til sivil produksjon. Den tyske okkupasjonsmakten gikk i utgangspunktet med på dette. 300 arbeidere ble sagt opp, og en periode hadde man tre dagers arbeidsuke. Fra tysk side kom det allikevel allerede i juni 1940 krav om å ta opp produksjonen under tyske kontrollører. Det var særlig de uferdige Bofors 40 mm-kanonene som var interessante. Direktør Finne, som var militær befalingsmann, samt hele den militære ledelse, gikk så av i protest. De mente militær produksjon for okkupasjonsmakten stred mot eden de hadde avlagt i militærtjenesten.Administrasjonsrådet innsatte så tidligere avdelingsingeniør Thomas Mørk som midlertidig leder.

Okkupasjonsårene ble vanskelige og tildels nervepirrende for mange ved KV. På tross av tyske kontroller og tyske fagfolk i produksjonen kom aldri den militære produksjonen opp på det nivået okkupantene krevde. For eksempel var kravet til leveranser av Bofors-kanoner tolv i måneden, men i realiteten ble det levert under 200 stykker under hele krigen. Pistoler og mitraljøser av Colt-modell ble ellers produsert.

Sivile verktøy produsert av KV fikk en stor betydning. Importen fra utlandet hadde stoppet helt opp, og man produserte blant annet bor, filer og sagblader fram til tilgangen på HS-stål stoppet opp. Denne produksjonen ble ikke tatt opp igjen. Under krigen ble også småhvalfangsten svært viktig, og man leverte en del 50 mm fangstkanoner. Leveranser av 90 mm-kanonene stoppet helt opp. Vedgass-generatorer ble også et viktig produkt.

En viss illegal virksomhet foregikk ved fabrikken under hele krigen. Noe av dette var verktøy og redskaper til matauk, for eksempel kornkverner. En annen del var skjult produksjon av våpen og deler som kom de norske motstandsstyrkene til gode. Noen av arbeiderne ble tatt, og havnet i tyske fengsler eller konsentrasjonsleire.

18. september 1944 foregikk det en større sprengningsaksjon ved Kongsberg Våpenfabrikk. A-hallen på kanonavdelingen ble sprengt, og uten tap av menneskeliv. De som sto bak var «Oslogjengen», anført av Gunnar Sønsteby, også kjent som «Kjakan». Man funderte i begynnelsen på å sabotere kraftforsyningen, men det ble etter konsultasjon med eksperter besluttet at ødeleggelse av bore- og freseverket ville gi størst ulempe for produksjonen. Milorg-sjefen på Kongsberg, Oscar Beck, var med på planleggingen, og ble til slutt med på selve aksjonen også, stikk i strid med vanlig praksis. Sønsteby, Beck og kjentmannen Arne Gundeid tok seg inn på området med rundt 100 kg plastisk sprengstoff. Flere kanoner, maskiner og deler av verkstedbygningen ble hardt skadet i eksplosjonen senere på området. Sabotørene selv slapp unna, og tysk etterforskning kom aldri til bunns i saken.

Etterkrigstiden

Kongsberg våpenfabrikk dro nytte av amerikansk satsing i Europa etter krigen. Gjennom programmet for produksjon av amerikansk forsvarsmateriell i Europa, Off-Shore Procurement, fikk KV bidrag til å bygge opp viktig høyteknologisk kompetanse. På denne tiden lå USA foran Norge i mange vitenskapelige og teknologiske felter. Gjennom amerikanske militærbudsjetter fikk altså KV bygget opp viktig kompetanse. 

Fra rundt midten av 1960-tallet ble den amerikanske militærhjelpen trappet ned, og det ble med ett mer aktuelt for forsvarsindustrien å drive innenfor nasjonale rammer, samt skaffe seg et eksportmarked. Norsk våpeneksport kom mer i fokus etter hvert som eksporten økte. Blant annet kom en leveranse av ammunisjon og håndgranater på Cuba i hendene på de nye makthaverne under Fidel Castro, en sak som skapte brudulje på Stortinget. Eksporten hadde blitt godkjent av hensyn til arbeidsplasser på Raufoss, selv om Cuba sto på randen av borgerkrig.

Da våpenhjelpen falt bort på 1960-tallet gikk utgiftene til forsvarsmateriell opp fra 10 % av forsvarsbudsjettet til et endelig tall på rundt 24 % i 2000. Deler av innkjøpene kom norsk næringsliv, og spesielt KV, til gode. Fra 1960-tallet kom det også krav om gjenkjøpsavtaler ved norske våpenkjøp i utlandet. Da oljeindustrien med dette ble viktig på slutten av 1960-tallet, måtte forsvarsindustrien omstilles for å levere i et konkurranseutsatt marked. Både KV og Raufoss gikk gjennom store, dyptgripende endringer på denne tiden.

Mot slutten av 1970-tallet var Norge verdens syvende største våpeneksportør. Eksporten var stort sett rettet mot allierte og vestvennlige land, og var strengt regulert. I forbindelse med Vietnamkrigen ble det påpekt at Norge faktisk eksporterte våpen til et land i krig, nemlig USA. Spørsmålet var mer aktuelt enn allmennheten kjente til, da norskproduserte motortorpedobåter var satt inn i krigstjeneste i Vietnam. For å komme rundt dette ble det understreket at retningslinjene fra stortingsvedtaket i 1959 ikke gjaldt innførsel og utførsel av våpen basert på planer lagt i Nato-sammenheng samt basert på våpenhjelpavtaler. Konseptet ble kalt sikkerhetspolitisk betinget eksport. Dermed var handelen med Nato-land skjermet fra stortingsvedtakene i 1935 og 1959.

Penguin

I perioden 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytte produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Prosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre.^[62]

Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte NSM.