Etter hvert som folk tok til å bosette seg under festningen, følte de militære behov for en kirke som lå nærmere denne bebyggelsen. I tillegg kom det forhold at kirkegården og kirken på Hov ble oversvømmet når det var storflom i Glomma. Vannet kunne enkelte år stå langt oppå kirkeveggen. Kirkegården ble oversvømmet,og kister og likrester kom opp av jorda.
Den nye kirken skulle bygges av tre, korskirkeformet, og garnisonen ved festningen skulle bistå under arbeidet. Arbeidet med det nye kirkebygget startet sommeren 1697, og grunnsteinen ble nedlagt 7.juni i nærvær av en rekke øvrighetspersoner fra distriktet. Stein til grunnmuren ble kjørt fram og kirken skulle stå på en ”fuldkommen tyck Graaastein Muur”. Men det var vanskelig å skaffe godkjent tømmer på stedet, så en del av tømmeret måtte hentes fra Hof i Solør. Tømrerarbeidet ble satt bort til et arbeidslag fra Gudbrandsdalen ledet av Peder Gundersen Norigarden. Tårnbygger Hans Staahl satte opp taket og tårnet. Taket ble tekket med takstein og den 11.nov. s.å. ”bleff Jernstangen øfferst paa Taarnet med Fløy oc Knap opsat”. Så tok arbeidet med innredningen til. Alter, prekestol og døpefont ble overført fra den gamle kirken. De tre klokkene i kirken på Hov skulle også føres over til den nye, men de var i en svært dårlig forfatning og ble støpt om. Et sagn forteller også at klokkene fra Hov aldri kom fram til den nye kirken, fordi båten som fraktet klokkene kantret og alle tre klokkene forsvant ned i Noret og ble aldri funnet igjen.
Sogneprest Frantz Andersen Cold, født i Øyer i Gudbrandsdalen, vigslet den nye kirken som ble tatt i bruk første gang 6.januar 1699. Den ble viet til Kristus og kalt ”Vor Frelseris Kircke”. 8.januar samme år skjedde den første dåpen i den nye kirken og den første jordfestelse fant sted 29.januar.
Det ble flere problemer med det nye kirkebygget. Takstein blåste vekk, takrennene tok ikke av vannet som det skulle. Allerede i 1715 ble det slått fast at tømmerveggene var ”gandsche udgledne”og vinduene var for dårlig festet. Kirken skulle stått tjærebredd når den var ferdig, men det var ikke blitt gjort. Forbedringer ble foretatt og i 1739 stod kirken ferdig med bordbekledning utvendig og malt i en brunrød farge, antagelig mønje og tran.
Kirken slik den så ut på begynnelsen av 1700-tallet: 
På første halvdel av 1700-tallet var kirken i flere tiår under privat eie. Kongen solgte 200 kirker rundt i landet for å gi penger i en slunken statskasse. Det var kommandanten ved Kongsvinger festning og hans sønn som eide kirken helt til den i 1758 ble solgt på en auksjon og kom slik tilbake til menigheten. Under reparasjoner 1854-55 fikk kirken nytt tårn med løkkuppel til, høyt hvelvet tak og tilbygning av 3 gallerier, samt altertavle og alterduk. Løkformen symboliserer en ildtunge, ilden som dalte ned fra himmelen på 1.pinsedag og havnet på hodet til apostlene. Allerede i 1834 fikk kirken sitt første orgel som er byttet ut og reparert flere ganger.
Kirken slik den så ut på begynnelsen av 1900-tallet: 
Både i Middelalderen og etter reformasjonen var det vanlig at folk som bodde i sognet – mot betaling – kunne bli jordfestet under kirkegulvet, helst så nær alteret som mulig. Fram til 1805 vites det at det har vært plassert om lag 120 kister under kirkegulvet. Etter åpning av kirkegulvet i 1980 ble kistene tatt ut, 24 stykker i alt som ble undersøkt,registrert og fotografert før de ble satt tilbake under kirkegulvet – der de fortsatt befinner seg.
Kirkegården var i den eldre tid meget forsømt. Men i kirkens regnskaper ser vi at på slutten av 1800-tallet ble et mindre beløp gitt til utarbeidelse av kart over kirkegården, stakitt og jernport. Lik-kapellet ble først reist i 1912, samtidig som kirkegården ble utvidet. Vinger kirke var lenge brunrød, men ble malt hvit i 1868-69, slik den står nå. Den er hovedkirken i kommunen og har 618 sitteplasser. I tilknytning til kirken ble det på 1970-tallet bygget et krematorium med urnelund.