HISTORIEN:
For tusen år siden – i Vikingetiden – ble lovene i Norge for første gang skrevet ned. Allerede den gang er enkelte elver nevnt som ”flotrennar” eller fløtningselver. En kjenner ingen detaljer om hvordan dette arbeidet gikk for seg, men at ”tømmerfløteren” allerede den gang var et begrep må vi regne med.
I 1340 forteller et brev at det ble ”flota ei last” ifra Eikern og ned til ”Koparvik” som Drammen den gang ble kalt. Den gang var det vanlig å binde tømmeret sammen i ”floter”. I 1465 bestod en flote av 80 tylfter. Når begynte man så å fløte tømmer i Dokkavassdraget. Det vet vi ikke sikkert. Vi vet at jernverk og andre smelteverk trengte umåtelige mengder med trevirke til sin virksomhet.
Skogen ble sterkt beskattet – helt snauhogd enkelte steder – dette førte til at omsetning av tømmer og skjæring av bord ble regulert ved lov. Slik aktivitet ble forbeholdt ”de priviligerte”. Dette var på 1600-tallet. I 1690 vet vi at det ble fløtet på Livatnet i Torpa. En historie om det har overlevd i muntlig tradisjon i 300 år. Det er om Paal Gjerdalen som falt utfor en tømmerflåte og druknet, da de som var med ikke ville redde han. Han ville nemlig dele opp sameiget deres – og det ville ikke de andre. Dermed vet vi at tømmeret ble fløtet. Det var sikkert en enklere måte å ordne transport over lengre strekninger på enn å bruke hester. På 1700 tallet ble det inngått avtaler om avvirkning beregnet på salg i ganske stor grad. Den 8. November 1730 skrev Hans Pedersen Åmodt en avtale med madam Antoinette, salige Anders Larsen Smithers om en formidabel tømmerhandel. Han skal levere ”godt fure og gran tømmer” på Hadelands vassbotn for 2333 riksdaler og 11 shilling. Dette tømmeret ble selvfølgelig fløtet. At kontrakten førte til en sørgelig falitt for Åmodtbonden er en annen historie.
Men fløting av tømmer foregikk hvert år – i hundrer av år. Ingen nevner tømmerfløteren. Vi vet likevel at han var der. Uten tømmerfløterens arbeidsinnsats ville ikke all denne virksomheten vært mulig. Men av slitets saga er ingen ting skrevet. Det er først i de senere tiår at det har skjedd. Den nye tida kan regnes fra først i 1960-årene. Da ble det moderne skogsbilvei nettet bygget. Bilen begynte å ta over tømmertransporten, mer og mer. Bedre veier og større biler. Lønnsomhetsfaktoren virket slik at det ble slutt på fløtinga i den ene elva etter den andre. Også i Dokkavassdraget. Først gikk Akksjøelva og Leppa ut. I 1966 var det slutt i Kjøljua. Våren 1969 ble Dokkfløydammen satt for siste gang. Siden har det vært stille langs elvebreddene i de lyse mai/juni månedene. Inntil nå har sporene fra virksomheten vært synlige med tømmerrenner forbygninger og demninger. Men dette er også i ferd med å forsvinne. Derfor haster det. Det haster med å få skrevet historien og med å få reist disse slitere et varig monument.
NB: På grunn av cachens festeanordning, er det viktig at den plasseres tilbake på nøyaktig samme plass som du fant den
Se opp for mugglere